Kristiansand by | Historier fra 1700 tallet

Detaljer: Publisert tirsdag 14. februar 2012 14:50; Skrevet av Torleif Odland; Treff: 243

Historier om byen Christiansand

Ført i penn av Torleif Odland i perioden 2004-2011

Etter mange års arbeid med slektshistorier, der små notater er blitt notert ned, har jeg samlet dette i en liten artikkel. Viklet meg inn i dette da jeg rotet rundt i Gjusnes-slekten,
derfor kan navnet Amund dukke opp i denne historien

For å gjøre en slektshistorie komplett, så må en gjøre det samme som bakeren gjør med ”skillingsbollen” kanel i svingene og strøsukker på toppen.

Ofte registrerer en visse ting underveis, men en skjønner ikke alltid hvorfor, dette gjelder for eksempel den store barne-dødligheten i perioder.
Byen og distriktet hadde flere store utbrudd av sykdommer.
Sørlandet hadde flere harde finbulvintere, som er nedtegnet.
Med å bruke slike data, får en ofte forståelse for, hvorfor tingens tilstand ble slik det ble.

Den godeste Amund Gjusnes drev trelasthandel, dette forteller skifte etter han om i 1562, med andre ord han har nok vært en framsynt forretningsmann denne Amund.

Vi snakker her om at den nye staden Christiansand var ennå 100 år inn i fremtiden.
Der finnes ikke dokumenter som kan gi oss noen pekepinn på handel fra denne tidsepoken, men alt tyder jo på at siden Amund hadde trelasthandel, så har nok de store skoger, der eik var gull verd, en stor eksportartikkel fra våre distrikter.

Fra tidligere tider vet vi med sikkerhet at Grumevig, eller dagens Grovik inne i Topedalsfjorden har vært et lastested.
Flekkerlen senere Christians ser ut til å ha vært tolloppkrevingssteder.

Da byen ble grunnlagt i 1641, synes det som om denne virksomheten etter hvert har blitt dratt over mot Gravene, i 1650 får lensherren i oppdrag å bygge toldbod,
men den godeste Kong Christian IV har ved et besøk på Flekkerø i august 1630, også besøkt Sanden, der han 11 år senere skulle anlegge en by.

Kongen besøkte den gangen Peder Thomesen som bodde på en odde ved Torridalselvens munning.
Kongen skal også ha inntatt et måltid mat, så huset til Peder må nok ha vært av det bedre.

*Kirken, og menneskene i tidligere tider i Kristiansand.
* Også slekten har hatt tilknytning til denne kirken.

Da biskop Wegner innviet den første kirke den 21.juni 1646, må det ha vært en enkel liten kirke med klokketårn, men det kan også se ut til at kirken har vært under stadig utvidelse frem til slutten av 1650 årene. Karl Leewy mener i sine beretninger at klokketårnet sto alene.
Gamle dokumenter kan nok støtte denne teorien, dersom klokke hus og klokketårn var det samme, for da var dette frittstående.

Historikerne er i tvil om den første kirke brant ned ved ildebrannen natten til 21.mars 1684.
En ting er klart, kong Christian V hørte begge prekene i kirken søndag 12.juli i 1685.
Kirke hadde på denne tiden fått navnet Hellig Trefoldigighets kirken.

I 1682 ble det bestemt at Christiansand skulle bli stiftstad, dette medførte at en i 1685 startet arbeidet med å reise en domkirke, der finnes lite dokumentasjon om den gamle kirke og den nye,
men både storklokken og lysekronen fra den gamle kirke , ble senere benyttet i domkirken.
Den nye kirke fekk navnet” Vor Frelsers kirke”.

Den 6.mai 1734 herjer en ny ildebrann byen, og kirken blir dens rov på veien, de skulle gå 4 år før kirken den 25 mai, visstnok 1.pinsedag ble innviet av biskop Kærup.
Kirken strøk også med ved brannen den 18 oktober 1880, mye av de gamle kvartal og dets hus i byen forsvant også med denne ulykkelig brann.

Brannen 8.juli 1892 sparte kirken denne gang, men la flere kvartaler i sentrum i aske.

Det er vel naturlig å regne med at de første menneskene i den lille by i de første årene søkte til Oddernes kirke med sine kirkelige gjøremål.
Denne gamle middelalderkirken hadde nok plass både til egen menighet og for byens folk. Oddernes prestegjeld var stort, her hørte foruten hovedsognet også Øvrebø, Vennesla,
Hægeland, Søgne og Greipstad.
I 1604 var de to siste blitt utskilt.

Bernt Jensen Stausland, kom tidlig på 1600 i klammeri med lensherren Peder Grube, han ble beskyldt for ikke å ha betalt leidangskatt.
Bernt anket dette inn for herredagen i Bergen, og den 10.juli 1604 vant Bernt over Grube, som for øvrig fekk en hard refs av øvrigheten.
Ved samme herredag ble Søgne og Greipstad utskilt som eget prestegjeld.
En kan nok anta at dette kan ha vært et plaster på såret for kongen som selv ledet herredagen til Bernt Stausland

Da Niels Knudson Tannderup ble valgt av Oddernes allmuen til prest den 30.juli 1643, deltok bare tre borgere fra den nye staden, så her rådde det gamle landsognet.
Det har nok vært både kiving og strid om hvilket sogn/ eller kirke som skulle være hovedkirke.
Dragkampen om presten og sognet pågikk til i juni 1652..

I navnet var nok Oddernes som ennå noen år var hovedsognet, men den 30.juli 1662 ble det bestemt at Oddernes skulle være annekssogn til byen.
Oddernes ble anneks under byen i 40 år, den 29.april 1704 skiltes Oddernes, Øvrebø, Vennesla og Hægeland fra Kristiansand.
Magistraten fekk ordre om å levere prestegården til den nye presten Niels Sommer.

I tyve år fra 1805-1825 hørte Oddernes under Kristiansand.

Leser en gamle dokumenter finnes der flerfoldige historier om de gamle presteenker.

Disse skulle også leve, og de måtte få sin understøttelse av sognet, eller de vil si av den nye prest.
Ofte vil en finne at den nye prest gifter seg med presteenken, dermed kunne han spare noen schillinger på sitt slunkne budsjett,
for i verste fall så måtte en prest dele sin skarve lønn med både to og tre enker.
Og der finnes skriftlige dokumenter som forteller at presteenker har klart å overleve opptil tre prester i ekteskap.
Dette var litt historie på kanten av det nødvendige, men greit å få med.

Den gamle byen, har nok vært nærmest å regne for en sandørken når der blåste hardt.
I 1727 hører vi om at kirkevergen måtte ha folk til å skuffe vekk sanden som låg foran dørene.

Ved den gamle kirkegård, har nok mange av de gamle slekter funnet sitt siste hvilested.
Kirkegården ble anlagt tidlig på 1650 tallet, og der ble kjørt gode syv hundrede lass leire fra Grimsbekken.
Denne kirkegården var i bruk frem til ca.1820, dog med noen feste graver i ettertid.
Biskop Sigwardts var den siste som ble begravet der i 1840.
Senere ble der anlagt park kallet Kirkelunden.
Noen fikk sitt siste hvilested i kirken, og sitt gravmæle ved trappen opp til orgelet, H.C.J.With, var organist og Stadsmusicus-instrumentist udi 17 aar, og døde i 1747.

With som var gift med Maren Pedersdatter Kierulf, er i flg.Karl Leewy, store og mektige familier i stiftstaden på den tiden.
Løytnant Christian Rosenvold ble gift med deres datter Malene Margarethe Rosenvold som var fødd i 1710.
En annen grav på den gamle kirkegård vekket min interesse i de gamle notater.
For mange år siden hadde Fedrelandsvennen en artikkelserie om familiene Rosenvold og Abel, der finner jeg følgene liten kommentar.
Barn nr.7 til Elias Olsen Abel, Malene var fødd 24.juni 1802, hun skulle hatt et langt gult vakkert hår som der visstnok gikk gjetord om i byen.

Malene var nok oppkallet etter sin farmor den mektige Malene Margarethe Rosenvold..
Denne unge piken døde i 1819 bare 17 år gammel, og ble begravet på den nordøstlige delen av den gamle kirkegården.

Gode 80 år senere skulle der graves en liten grøft på dette området for anlegg av en transformatorkiosk i dette området, der fant men graven hennes,
og legenden om det lange vakre lyse håret hennes, kunne en da konstatere ved selvsyn var riktig.

Nicolai Wergeland skriver om den trøstesløse Hospitalskirkegården, den ble visstnok oppover i tid brukt til mye rart.
Det gamle brannvesenet hadde sine mønstrings øvelser på den og det var for øvrig også et samlingssted og drikkested for byens lasaroner.
Nikolai Wergeland forteller at den i begynnelsen av 1800 tallet var innhegnet med et lavt steingjerde. Inngangen var en liten tre hvelving som der hang en klokke over i et slags tårn.
Der vokste verken gress eller strå, men bare store hauger med forblåst sand, som truet med å blottlegge de stakkars døde.

Kirkegården ble rundt 1820 flyttet til Ledet (Ledshagen), dette er dagens kirkegård ved Setesdalsveien.
Meslingepidemien som brøt ut i byen våren 1821, og som varte til over sommeren, rev med seg 133 mennesker, som ble begraves på Hospitalskirkegården, men en måtte også bruke Domkirkegården. (kommer tilbake til flere av de store epidemier i byen i senere avsnitt.)
Kirkegården ved Ledshagen ble innviet 3.august 1821.

Arbeidet med å gjennomgå de gamle slekter, medfører at kirkens gamle bøker er en sentral kilde til opplysninger.
I Kristiansand finnes der kirkebok fra etter brannen i 1734, for generasjoner av slekter er slike bøker et bindeledd mellom alle henfarne slekter.
Kirkebøkene forteller ikke bare om det kirkelige handlinger, men ofte finner en små tilføyelser gjort av presten, som gir et bedre innblikk under en helt annen tids leveforhold.

Kirken opererte med tre store kirkelige handlinger, dåp, vielse og begravelse.
I den første handling kom datidens brutale fremferd frem i en kirkelig handling.
Under dåp skjelner kirken sterkt mellom ekte fødte barn og uekte.
Dette finner en også i den voksende by Christiansand, som etter hvert var blitt en liten garnisonsby.
Under dette åket, forekom det vell både utroskap og hor og andre usømmelige adferden, som i andre byer på den tiden.
I 1743 finner vi en del uekte barn født i byen, ja faktisk 10% av alle fødte barn var uekte, og deres fedre oppgis for det meste til den militære klasse.
8 soldater
1 tambur
1 engelsk skipper
1 tjenestegutt, samt byens hospitalforstander.
Moralen var vell ikke bedre den gangen en i dag, dog kunne både avstraffelsen fra kirken og fra øvrigheten være til dels grusomme.
Vi hører i 1735 om en gift soldat som ble innsatt som livdstidslave i festningen fordi han hadde vært utro med tre andre kvinner.

Leser en de første gammel kirkebøker for Christiansand, blir en vemodig over betraktninger når en kommer til avsnittet begravelser.
Her er til sine tider en stor barnedødelighet, sorgen har sikkert ikke vært noe mindre for foreldre som den gang mistet et barn, en hva den er i dagens samfunn.
Forskjellen må eventuelt være, den sterke tro som mange på den tiden hadde, har nok vært til en fattig hjelp for å trøste seg i sorgen.

Den første begravelse etter kirkebrannen er den 8.mai 1734, her forteller kirkeboken oss om livets skjebner etter datidens forhold.

På denne dato begraves nemmelig de to ofre etter bybrannen, ”væver Amphin Johannissøn 65 aar, opbrænd under branden, og pige Maren Danielsdatter Vurst, 52 aar,
brænde iligemaade op i branden, lagt i kiste med forannævnte Amphin væver og nedsatt i Hospitalets kierchegaard.

I stiftamtmannens kopi bok er anført at brannen krevde tre menneskeliv, men kirkeboken nevner bare disse to ofre.
Samme år finner jeg følgene innføring av stiftsprost Spidberg.” Begravet et lidet uegte barn, dette lille barn foreldre blev mig ikke kundgjort”.
En sjeldenhet av datidens prester å innføre. Spidberg må ha vært et gått menneske.

Det har vært en stor barnedødelighet i byen år om annet, og de primitive hygieniske forhold i 1700 årene bevirket nok som en oppblomstring på de smittsomme sykdommer,
som særlig tok livet av mange barn, og dette kan vell faktisk gjelde alle lag i befolkningen.

For å sammenligne byens kirkebok på dette området, har jeg benyttet kirkeboken for Bjelland og til dels den for Tveit.
En innlandsbygd som Bjelland var kanskje ikke så alvorlig utsatt for smittsomme barnesykdommer, men kom den først, ja da la den bygden s barn nesten død for sin fot.

Bjelland har også hatt en stor barne-dødelighet.
Her finnes mindre opplysninger om sykdommer, en hva en kan finne i byen.

Dersom en holder seg borte fra de mest vanlige epidemier, så vil en oppdage at en ofte får store topper på forsommer og utover sommer av dødsfall i dette prestegjeldet.
Barn og eldre, ja til dels mellomgenerasjonen bukker under.
Her kan en også sikkert snakke om de primitive hygieniske forhold.
Tydeligvis har mange dødd av en bakterieflora som ofte avstedkommer fra uhygieniske forhold, mage og tarmsykdommer har florert på den lyse årstid.

Dagens legevitenskap hadde vell knapt nok løftet øyenbrynene for slik sykdommer i dag, men en diare i den tiden var ikke til å spøke med.

Barselsykdommer blant kvinner var også vanlig, her er vel de samme hygieniske forhold et avgjørende
innslag, vil jeg tro.
Bygdebokforfatteren for Bjelland, Magnus Breilid mener at magre og kalde vintermåneder ofte gav stort frafall når vårsola og sommeren sto for døra, dette gjaldt både menneske og husdyr.

La meg avslutte denne geistlige gjennomgangen om Christiansand med enkelte sidestepp, med å nevne at byens borgere levde lenge i gamle dager også.
Byens eldste borger gjennom tidene er hospitalslem Anders Larsøn som døde 29.april 1742 i en alder av 111 år

Ting tyder på at helt fra byens ble grunnlagt så har øvrigheten hatt et ønske om å gjøre Christiansand til landsdelens sentrum med sete i byen, men det skulle gå en del år før dette ønsket ble realisert.

Den store stattholder Gyldenløve var nok en ivrig pådriver for samle landsdelens makt i byen., alt i 1670 foreslo han Ove Juel som stiftmann over Stavanger stift og Christiansands Ampt. og den godeste Gyldenløve fekk som regel sin vilje fullført.
Den 4. okt.1671 ble Ove Juel gitt bestalling som stiftsbefalingsmann over Agdesiden hovedampt.

Når en da tenker på at en hadde her i landet en omlegging av styrings veldet i 1660, hvor en gjekk over fra len til amter, og der ble da fastslått at der skulle være 11 amter i landet, innordnet under 4 stiftmenn..
Man for vel si at det første hinder raskt ble overvunnet av byens ledelse, men så skulle der faktisk gå nye 10 år før neste hinder ble passert.
Dette kan nok skyldes at Juel har vært en del syk, og knapt nok fungert som stift befalingsmann.. Han ble visekansler i København i 1676, og Jens Toller Rosenheim ble en slags stedfortreder i 1677.
Først da Ludvig Holgersen Rosenkrantz overtok i 1680 begynte ting å skje og det ser ut til at byens ledelse har smidd sitt jern mens det ennå var varmt, for allerede i 1681 kom saken opp til en ny vurdering i København og ordre om flytting er datert 6.mai 1682, som forteller at Stavanger stift heretter skal kalles Christiansand stift.
Det kan se ut til at både stiftamtmann og biskop har forsøkt å trenere denne avgjørelse en del.

Stiftamtmann hadde sitt gods på baroniet i Rosendal, og ville nødig forflytte seg.
Det samme var vel tilfelle for biskop Jersin, som nylig hadde kommet på bispestolen i Stavanger. Men i 1683 kom stiftamtmannen til byen, og året etter kom biskopen.
Byens beliggenhet har nok gjort en utslag i denne avgjørelse, en langt korte vei til maktens sentrum i København.
Men de to herrer, stiftamtmannen og biskopen skulle ha et sted å bo, og Oddernes kongsgård var et passende sted for de to store herrer, men stiftamtmannen skulle ha 2/3 av gårdens inntekter, og biskopen 1/3.
Dette kan jo faktisk tyde på at de to herrer her har lidd et økonomisk tap ved sin flytting.

Oddernes kongsgård var på denne tiden en betydelig gård, og sannsynligvis med gode inntekter.
Palle Rosenkrantz fekk i 1635 ordre om å utse seg en gård som låg i nærheten av Flekkerøen.
Før denne tid hadde lensherrens sin residens ligget på Nedenes.
Rosenkrantz til-skiftet seg gården Møglestue, Øvre og Ytre Odde, og Vestre og Østre Ellesi.

Elgesij som gården den gang het, har nok dekket det meste av Øvre Lund mot kirken, og videre utover til Narvika, grensen mot Gill, har vel trolig gått et sted langs Gimlekollen.
Det første en hører om Elesie, er et gammelt brev av 1492, hvor tolv dannemenn gjør en innberetning for kongen om et overfall med røveri, vold og drap ved Kyndelsmessetid var begått mot bøndene ved Oddernes og Ellesi.

Christiansand har vært rammet av både fimbulvintre og uår, ja til dels jordskjelv også, jeg bygger dette utdraget med henvisning til en artikkelserie fra ”Christiansands Tidende ” fra 1927.

Været var før i tiden ofte forbundet med overtro og redsel. Overtroen kunne riktig slippes løs når byen opplevde jordskjelv, tordenvær og ikke minst når en større komet viste seg på himmelkvelven. Ofte ble dette påberopt med herrens straff til det syndige menneske.

Heksene har i alléfall ikke hatt noen god butikk i byen, for det første uhyre en hører om i folketroen var en gloende drage oppe på ”Den omvendte båt.” Den er beskrevet i begynnelsen på 1700 tallet.
”Østen for Christiansand op i Den omgekerde baad der holder til en brændende drage., som de kan se baade netter og dage. Den er over 14 a 16 fod lang, beskrivelsen er hentet om dette utysket fra en norsk matros sin dagbok om bord i flåten 1710-14.
Dragen må ha avgått ved døden, for senere nevnes den ikke.

Ved å studere den foran nevnte artikkelserie, oppdager en at Nikolai Wergeland har notert en del om vær og vind i byen fra 1795-1801, senere har kapellanen, Søren Bugge Schjelven tydeligvis hatt interesse for været, for han har detaljerte opplysninger fra 1817-1841.

Peder Claussøn Friis forteller om uårene 1596-97-98, der en måtte bake brød av bark, ved kysten der det vokste alm, var denne barken bedre og lar seg bake i brød med.
Fris har også nevnt at en brukte høy og halm til mel, og at de strenge vinter med 5-6 alen snø på jevn mark, påførte at elgen nesten ble utryddet på Agderkysten.
Selv om kongens hadde gitt forbud mot å drepe elg, var nok nøden så stor, at når elgen trakk helt ned til kysten, så ble den et lett bytte, og et gått tilskudd i et mager kosthold.

Der nevnes at vinteren i 1636-37 og 44-45 var usedvanlig hard
I november og desember 1699 var der voldsomme stormer i Nordsjøen, en flåte fra den hollandske marine forlot Amsterdam den 2.november, med kurs for Østersjøen.
Etter mange harde uværsdøgn, har skipene den 22. desember blitt tvunget inn til Arendal, og allerede den 29.desember var havnen i Arendal frosset til, slik at hollenderne måtte forbli i byen til våren kom. Hollenderne måtte leie 50 bønder for å komme ut av isen i Arendal den 16.mars i 1700.

Der fortelles også om et snøskred i Arendal den 17. februar 1700, etter en kraftig storm, det begravde et hus, og det tok 6 dager å få gravet en tunnel inn til beboerne i huset.
I slutten av februar foretok en del fremmede en fornøyelsestur på slede fra Kristiansand til Arendal, en var den tyske kjøpmannen Zetner som i følge artikkelserien beskrev turen i sin dagbok.
Turen har foregått på Skagerraks is, ti de små raske hester løp nesten aldri på fastlandet.
Overalt ble de mottatt av innfødte, som gikk varmt innhyllet i bjørn og ulvepelser. Turen tok et døgn.

Vinteren 1739-40 var streng, med svære snømasser og streng kulde, den nevnes som jernvinteren 1708-09.
En kunne kjøre på isen forbi Flekkerøen til Hellesund og Mandal.
Etter denne strenge vinteren, fulgte noen uår med misvekst, og med den fulgte hungertyfus.

I 1741 døde det i Christiansand stift 6458 personer, fødselstilveksten var samtidig 2780. Også de to påfølgende år har uår og nød knekket mange på Agdesiden.
Det har vært harde bestemmelser om innførsel av korn fra andre steder enn Danmark.

Med 10 års mellomrom nevnes to jordskjelv i byen, det første inntraff den 7.februar 1745 klokken 9.15. om morgenen, kirkemurene dirret og hvelvet har derav gitt en dønn, slik at sangguttene i kirken i redsel sprang ut for å redde seg.
Til historien hører også en liten epistel om Biskop Kærup, han både hørte dårlig, og hadde en heller dårlig mage.
Etter legens ordre hadde biskopen tatt avføringsmiddel. Dagen etter jordskjelvet hadde legen spurt biskopen hvilken virkning avføringsmiddelet hadde hatt og biskopen svarte” Forfærdelig.
Det ganske hus skjelvede”. Legen ble forundret og ville ikke spørre mer. Da sa bispen.” Jeg skal sandt for min gud indberrette det til kongen.”
Legen ble nå redd og en smule forvirret, inntill han skjønte at han snakket om medisinen virkninger, mens bispen snakket om jordskjelvet.

Tross uårene tidlig på 40 tallet, nevnes Christiansand som et meget behagelig å sundt sted 10 år sener i en topografisk beskrivelse som stiftprost Spidberg hadde foretatt for Eric Pontoppidan. Ja sådan nevnes byen som den sunneste i Norge.
Denne teorien blir kraftig imøtegått i 1763 da en Jensen i Norges beskrivelser blåser denne teorien bort. Kanskje var denne hr. Jensen en datidens vis mann som lege eller noe tilsvarende.

Et nytt jordskjelv nevnes 1.november 1755, dette må ha vært klokken 4 på morgenen, da en residerende kapellan våknet av bråket.

Flom med oversvømmelser nevnes også, i 1776 var det stor flom i Oteråen, tinget på Hornnes den 9 og 10 februar 1783 ble avlyst grunnet store snømengder.

Søren Bugge Schjelven som i 1826 ble residerende kapellan i byen, og som var adjunkt i 1816, har ført en god vær statistikk fra 1817-1841, her nevnes både uår og strenge vintre.
Det er nok å nevne vinteren 1820, der Øresund var islagt, elvene i Europa helt ned til Po var is belagt, Themsen hadde 2-4 meter tykk is.

Sykdom og til dels pester har også rammet byen, barnedødeligheten har i enkelte perioder vært ualminnelig stor, langt flere forlot denne verden i byen, en hva som levde opp.
Den første pest som en finner beskrevet i byens nedtegnede dokumenter er i 1656.
Hvilken type pest dette var er ikke gått å fastslå, dødeligheten har vært stor.

Studerer en folket i byen sin bevegelse fra år til år i eldre tider, finner vi en hel del år med store dødsfall og på denne bakgrunn kan en lett se at byen har vært herjet av smittsomme sykdommer.
En kjenner til de uhyggelige epidemiene av barnekopper i 1675 og 1691.
I 1731 døde 86 mennesker fra oktober til desember i følge kirkeregnskapene, men i det neste året måtte en grave 139 graver fra mars til juli.
En kjenner til at uårene 1739-42 medførte hungertyfus, spesielt nevnt i Kristiansand stift, men det ser også ut til at landdistriktene også har fått lidd.

Den gamle kirkebok for byen forteller om klokkestøper Rendtlers på 1740-50 årene, som ser ut til å ha hatt en anstendig barneflokk på 13 barn.
Foruten et dødfødt, så har faktisk 10 av disse barna strøket med i disse årene, et av barna som overlevde ble knappe 34 år, mens en datter nådde den anstendige alder av 88 år.

Barnekopper ser det ut til at det også har rast over byen i 1758 i 1773 og vinteren 1792-93, epidemien på våren i 1821 nevnes som meslinger.

Krigsårene 1807-14 har også satt sine spor både bland den militære del, og sivilbefolkningen, blokaden av landet skapte flere uår i byen, og mange led stor nød, spesielt gjorde dette seg gjeldene blant barna.

En liten gjennomgang av byen mange historier i dens tidlige barndom, er og bør være lesestoff, for flere en Gadas gutter.
At noen av byens politikere vil kalle byen det gamle navn Christiansand, skal jeg la være og kommentere.